Jeg har tidligere snakka litt om fordommer mot folk i de ulike ungdomspartiene. Derfor tenkte jeg at jeg skulle ta et oppgjør med en del fordommer om den ”typiske sosialisten”.
Meg kledd ut som “typisk” sosialist:
I årets valgkamp har det vært mye fokus på de kjempeskumle sosialistene. Mange på høyresida har frykta det ”sosialistiske” regjeringsalternativet (Litt merkelig kallnavn egentlig, SV er strengt tatt sosialdemokrater, og AP og SP kan i hvert fall ikke kalles sosialistiske!). Det er ikke måte på hvor skumle vi har vært. Huffameg, bare tenk på de slagordene SU har hatt: ”Si nei til seksuell trakassering”, ”Arbeid til alle.”, ”Hev frikortgrensa.”, ”Kamp mot all rasisme.”, ”Lovfesta rett til lærlingplass”, ”Gratis skolemateriell” for å nevne noen. Hjelp!
Videre snakker vi om folkestyre. Hva er nå det for noe mystisk og lugubert? Skal folket liksom bestemme? Nei vet du hva! Det får da være måte på! Mot krig er vi også. Og jammen meg vil vi ikke øke bistanden òg. Nei fysj og fy for noen skumle folk!
En anna utbredt myte er av en eller anna grunn at vi har et heller avslappa forhold til personlig hygiene. For all del, det finnes sosialister som ikke er spesielt glad i å dusje og som gjerne bruker samme klær flere måneder i strekk. Men det gjør det da i samfunnet ellers også! Så vidt jeg har erfart er det ikke spesielt utbredt i SU eller blant andre sosialister. Det er faktisk ikke sånn at vi plukker lus av hverandre på SU seminarer… Selv dusjer jeg hver dag og sannelig skifter jeg stort sett klær hver dag også. Det gjør de fleste andre sosialistene jeg kjenner også.
Andre ting som blir trekt fram når det er snakk om folk i SU er at vi er sinte, useriøse og en smule aggressive. Hm… Jeg føler ikke at jeg er spesielt sinna eller aggressiv. Jeg er engasjert, men det hender heller sjeldent at jeg skjeller ut folk eller gyver løs på dem. Stort sett føler jeg at jeg er ganske blid. Useriøs kan det vel hende jeg er til tider, men det er vi vel alle? Jeg prøver da i alle fall å være seriøs når andre er det. Jeg tror ikke sosialister eller SUere er mer useriøse enn andre folk.
Folk har også et bilde av hva slags klær vi går i. Mange forestiller seg at det er veldig strenge kleskoder i SU. En del tror at alle sosialister går i Palestinaskjerf, t-skjorte med bilde av Mao, Lenin, Stalin, Che Guivara osv, fillete bukser, slitte jakker med masse buttons og lignende. Jada, de finnes. De det lyser rødt av lang vei. Men hadde du møtt meg på gata i dag for eksempel tror jeg ikke du hadde gjetta at jeg var sosialist. Det finnes ingen regler om hvordan vi må kle oss i SU. Ingen har konfiskert Jean Paul genseren min så langt… På konferanser og seminarer i SU er det like mange forskjellige klesstiler som ellers i Norge.
Jeg anbefaler alle som har forestillinger om hvordan en sosialist kler seg, oppfører seg eller ser ut ta dere tid til å snakke ordentlig med oss. De av dere som er av det tøffe slaget kan jo ta dere en tur på et arrangement i regi av for eksempel SU eller RU. Vi er faktisk ikke veldig skumle. Det er svært sjeldent vi biter!
PS: Om du har flere fordommer om sosialister/SUere er det bare å si fra, kanskje kan jeg prøve å drepe de også;)
Filed under: Grublerier
Hele tida, over alt, hele livet og i alle mulige sammenhenger blir vi fortalt at vi ikke bare må “ta det første og beste som kommer”. Neivel? Kan noen fortelle meg hvorfor i all verden jeg ikke skal det?
Hvis det første som dukker opp også er det beste alternativet ser jeg da virkelig ingen grunn til å fortsette letinga! Hvorfor bruke masse tid på å surre rundt hvis det første man fant var det beste? Det er da bare masse bortkasta tid.
Poenget i ordtaket er vel egentlig noe sånt som at man ikke skal nøye seg med det første som dukker opp bare fordi man ikke gidder lete lenger. Derfor lanserer jeg et nytt slagord:
“Ikke bare ta det første og passe!”
Når det er jul blir jeg alltid i mye bedre humør. Jeg blir mye vennligere stilt ovenfor andre. Jeg blir snillere og blidere. Så under påvirkninga av jula vil jeg slå et slag for samarbeid, fellesskap og vennskap!
I Norge har vi åtte “store” partier. De partiene er Rød Valgallianse, Sosialistisk Venstreparti, Arbeiderpartiet, Senterpartiet, Kristelig Folkeparti, Venstre, Høyre, og Fremskrittspartiet. Disse partiene har også ungdomspartier: Rød Ungdom, Sosialistisk Ungdom, Arbeidernes Ungdomsfylking, Senterungdommen, Kristelig Folkepartis Ungdom, Unge Venstre, Unge Høyre og Fremskrittspartiets Ungdom.
Partiene i mellom, spesielt ungdomspartiene, er det mye krangling. Naturlig nok. Men er all harseleringa nødvendig? Er det nødvendig å rakke sånn ned på hverandre? La oss ta et eksempel fra årets valgkamp:
Unge Høyre hadde flere store kampanjer. Det var Sidemål suger, Enjoy Capitalism, Fight for your right to party, Bedre skole og Billigere bil. Kampanjene i seg sjøl er greie nok. Det jeg reagerte på var baksida av løpisene… Der var det et bilde av ganske en uflid gutt med fett hår, Palestinaskjerf og buttons. Ved siden av han var det en snakke boble der det sto “Sosialistene: Vi hater alle som vil bli rike! Skattene skal settes opp, ikke ned.”
For det første bygger de her på fordommene om at sosialister hater rike folk. Det er faktisk ikke sant! Personlig har jeg ikke noe i mot at folk vil ha penger. Videre framstilles sosialister som skitne folk. I “Er du en sosialist” testen deres var et av punktene “Å vaske håret er besteborgelig, Palestinaskjerf er fett”.
Jaha? Jeg føler ikke at jeg ligner noe særlig på “sosialisten” til Unge Høyre. Jeg vasker håret mitt minst en gang om dagen, og jeg går sjeldent med møkkete klær. Ikke en gang Palestinaskjerf bruker jeg til vanlig.
Det om skattene er får så vidt greit, selv om det er litt vel svart/hvitt. Men det med at vi hater alle som vil bli rike er bare usakelig! En av de beste venninnene mine kommer fra en “rik” familie, skal jeg liksom hate henne? Hele greia gikk ut på å bygge opp om folks fordommer angående sosialister.
Til oppklaring er det faktisk helt tilfeldig at jeg valgte Unge Høyre som eksempel. Jeg skriver ikke det her for å snakke dritt om UH. Det var rett og slett det første eksempelet jeg kom på… Poenget er at det er en kultur innen politikk å fokusere mer på motstanderne enn seg selv. Og i stedet for å kjempe mot kapitalisme/sosialisme sloss man med nebb og klør mot kapitalister/sosialister. Folk er mer opptatt av å latterligjøre andre enn å fronte egne meninger og ideer.
Dette er med på å gjøre avstanden mellom oss enda større og fordommene enda sterkere. Det er faktisk ikke sånn at alle i Unge Høyre er sosser med pappas VISA kort i baklomma. Alle i Senterungdommen er ikke umoderne bønder. Alle KrFUere går ikke i kirka hver søndag og syns rock er synd. Og alle i SU er ikke møkkete slasker i Che Guivara t-skjorter!
I løpet av årets valgkamp har jeg møtt folk fra alle ungdomspartiene. De aller fleste er veldig ålreite folk. Faktisk. Selv om vi krangler som bare det før, under og etter skoledebatter kan vi være venner. Man kan ikke bygge sitt syn på en person ut i fra skoledebatter. Der handler det (dessverre) om å skrike høyest og tråkke andre ned i søla. Men folk kan fortsatt være greie ellers. Vi har da i hvertfall alle én ting til felles. Vi bryr oss. Vi engasjerer oss. Vi vil skape en bedre verden. Derfor respekterer jeg de fleste ungdomspolitikere. Jeg tror vi alle gjør det i beste mening…!
En av barndomsvennene mine sympatiserer sterkt med FrP/FPU. En anna er med i AUF. En tredje igjen heier på Venstre. Ei god venninne av meg er med i Unge Høyre. Men de er da fortsatt vennene mine! Utsagn som “Jeg kunne aldri hatt en venn i Unge Høyre” og “Joa, hun er jo hyggelig, men du skjønner, hun er sosialist…!” er helt merkelig og feil.
Noe av det morsomte og mest lærerike jeg har vært med på i år er da jeg fikk være med Unge Venstre på seminar om FNs tusenårsmål. De tok kjempegodt i mot meg, og jeg lærte masse. Dessuten ble jeg kjent med mange utrolig kule folk. Jeg har møtt gutter fra Unge Høyre som har vært superhyggelige og kjempesøt. Jeg har sitti på pub med en AUFer, en UVer og en UHer. Og sannelig min hatt kom jeg ikke fra det uten varige men…
Mitt budskap i denne veldig surrete og usammenhengende teksten er at vi bør lære å samarbeide mer. Vi kan stå sammen om de tingene vi er enige om. Tenk hvilke signaler det sender ut når FrP og SU skriver under på samme opprop! Det sier noe om hvor viktig en sak er når vi er enige på tvers av alle politiske partier og ideologier.
Jeg krever ikke at Audun Herning og Torbjørn Røe Isaksen skal gå hånd i hånd nedover Karl Johan. Men vi kan da i det minste respektere hverandre!
GOD JUL alle sammen
Da er det endelig blitt Lille Juleaften. Huset er fullt av små nisser, jeg har masse levende lys på rommet mitt, og peppekakehuset er pynta (Noe som betyr at jeg og broren min har smørt en haug melis utover hele huset, før vi klæsjer på så mye seigmenn og nonstop som overhodet mulig). Julefreden har senka seg sånn noen lunde over huset, og snart skal juletreet pyntes.
Jeg vil gjerne få si God Jul til alle de som av en eller anna grunn dumper innom her. God Jul til venner og fiender, de som er enige med meg og de som syns jeg er en komplett idiot, til politiske meningsfeller og motstandere, rett og slett til alle sammen!
Hilsen Mina med rød nisselue
Den skal tidlig krøkes som god krok skal bli heter det. I så fall ligger jeg ganske godt an.
Som fireåring var jeg med foreldrene mine i valglokalet på EU-avstemninga. Etterpå fortalte jeg alle jeg møtte at jeg hadde vært og stemt Nei til EU. Allerede på barneskolen “heia” jeg på SV. Jeg var kjempeforbanna i 7. klasse da jeg måtte være KrF da vi hadde om valget. Selvfølgelig stemte jeg SV da vi hadde valg på skolen. I 6. klasse håpte jeg Al Gore skulle vinne valget i USA. Jeg likte ikke George W. Bush, blant anna fordi han var for dødsstraff. På småskolen skrev jeg veldig antirasistiske tekster.
For en stund sida så jeg gjennom gamle stiler fra 8. klasse. Da fikk jeg meg en liten overraskelse. Som 12-åring (jeg er født veldig seint på året…) var jeg veldig opptatt av rettferdighet og fattigdom. En stil jeg skrev handla om en Marsboer som skrev brev hjem om hva hun hadde sett på jorda:
“Jeg tror det finnes to typer mennesker; de som bor i bygninger, forurenser naturen, mishandler dyrene og sløser med naturressurser, og de som lever i pakt med naturen og dyrene, de som bare bruker det de må for å overleve. De sistnevnte er i tydelig mindretall. Jeg kan ikke forstå hvordan mennesker kan ødelegge planeten sin. De hugger ned skogene, forurenser lufta og hiver alt de ikke vil ha over alt. Noe annet jeg ikke kan forstå er at det virker som menneskene vil skade hverandre. De skyter på hverandre med ildrør og slipper sprengkuler ned på uskyldige.”
“Mennesker har heller ikke mye solidaritet med hverandre. Ting som er selvfølger på Mars er sjeldent her. Noen har ingenting, mens andre får alt de vil ha. Barn dør av sult noen steder, mens andre steder har voksne to-tre bygninger de bor i. Enten vet ikke de rike det, eller så overser de det.”
“Barn helt ned i femårsalderen satt innesperret i en bygning. Der måtte de lese og lære om alt mulig. Barn skal leke, ikke studere som voksne.[...] En haug barn sto og sparket ei lita jente. De trodde at hun var mindre verdt enn dem bare fordi hun hadde en annen farge i ansiktet enn dem.”
Jeg hadde også rukket å bli feminist på den tida. I 8. skrev jeg eventyret “Prinsessen som gikk sine egne veier”. Det starter sånn:
“Det var en gang et land langt, langt mot nord. I dette landet bodde det en prinsesse som het Katja. Moren til Katja, dronningen, prøvde å lære Katja å lage mat, sy, strikke og annet husholdningsarbeid. Men Katja var ikke som alle andre. Hun ville ikke sy, hun ville heller klatre i fjellet og jakte isbjørn. Ettersom årene gikk vokste prinsesse Katja opp til å bli en vakker, ung dame. Men fordi hun ikke kunne lage mat og vaske opp var det ingen som ville ha henne som kone.”
Det ender selvfølgelig med at prinsessa redder prinsen… Småskremt ble jeg likevel ikke før jeg fant ut at jeg hadde ganske kommunistiske tendenser som 13-åring. Stiloppgaven var “If I ruled the world”…:
“If I ruled the world, the first thing I would do is to kick Bush out of the White House.”
“If I ruled the world, I would abolish racism, nazism and terrorism. I think black and white shall live together in harmony. I would’ve made Ebony and Ivory the national song of the world”
“If I ruled the world, I would’ve taken, in average, 10 nok from every person in the world. The rich people would have to pay for the poor people. I would use those 60 billions to give everybody education. All starving people should get free food and clean water.
If I ruled the world, I would make a “World tax”. Those who have more than one million nok should pay that tax to the world. This money would be given to the poor people. It would make more justice.”
“If I ruled the world, I would do anything to save the rainforest. I would forbid contamination of all kinds. All cars should be el-cars. Bus, train and underground should be free.
“If I ruled the world I would abolish war. All weapons would be destroyed. People should live in peace and harmony. Everybody should have the same payment by the hour, no matter if they were president or dishwasher. Everybody has the same value, and are equal.“
Hm… Ikke rart jeg har blitt som jeg har blitt. Det kunne vel ikke bli noe anna enn SU på meg.
Filed under: Politikkish
Det er en del misforståelser av ord og uttrykk i Norge. Så jeg tenkte jeg skulle oppklare et av dem i dag, nemlig “Revolusjon”.
Revolusjon betyr faktisk ikke folk som stormer Stortinget med AG3. Det betyr heller ikke å jage borgerskapet gjennom gatene. Her er kunnskapsforlagets definisjon:
Revolusjon: (av lat.), (stats)omveltning, omstyrtning av rådende forhold. – Revolusjonere, skape r.; innebære omveltning. – Revolusjonær, opprørsk, tilhenger av r.
Så det så!
Filed under: Meg og min hverdag
Sånn skal kokosmakroner liksom se ut…Hmpf. Ja til individualister blant julekakene!
Her om dagen var jeg hjemme fra skolen fordi jeg var sjuk. Ut over kvelden kvikna jeg mer og mer til. I åttetida var jeg så oppegående at mora mi kom på den geniale ideen at jeg kunne bake.
“Kan ikke du bake kokosmakroner, de du bakte i fjor ble jo så gode!”
Jeg er veldig mottakelig for ros, og veldig lett påvirkelig av ros. Selvfølgelig kan jeg bake kokosmakroner! Jeg er jo selveste bakemestern, 6-er i heimkunnskap og hei hvor det går! Så jeg setter i gang.
Først skal det lages eggedosis. Som alle vet må eggedosis smakes grundig til gjentatte ganger før man kan si seg fornøyd. Oi sann, eggedosis har på mystisk vis minska volum en smule. Pytt sann, vi kjører på med potetmjøl, vaniljesukker og bakepulver. Ei teskje her og ei teskje der. Hvorfor kan man forresten ikke være mer presis? Uttalige ganger har jeg diskutert med meg selv hvor mye 1ts er. For det første har vi tre forskjellige størrelser teskjeer i heimen. Og skal de være toppa eller strøkne? Det ender alltid med at stapper skjea nedi, trekker den opp igjen med en litt vilkårlig mengde bakepulver/salt/kakaopulver/vaniljesukker. Så tar jeg lit ekstra, sånn for sikkerhets skyld. Heller for mye enn for lite tenker jeg.
Så er det klar for selve krona på verket, kokosmassen. jeg kjører på, hu hei dette går som en lek! Kanskje jeg skal bli baker? På med mixmastern, og ting går av seg sjøl. I et sammensurium av mixmasterduring og Rolling Stones hører jeg plutselig min kjære mor.
“Du bruker vel ikke mixern til å blande inn kokosen?”
“Eh… jo på en måte…?”
“Jammen da faller jo kakene sammen!”
Jaha. Hm. Hva gjør man så? Hvordan skulle jeg kunne vite det? Tenker vi skrinlegger bakerplanene jeg. Nå ja. Vi får nå steke kakene og se hva som skjer.
Hm. Hvorfor stekes de ikke like mye? Hvorfor er noen av kakene veldig brune mens andre fortsatt er rå? Jaja, vi gir kakene et par minutter til. Arg, kjedelig å bare sitte og stirre inn i ovnen. Bok? God idé! Bare lese et par sider. Ups! Plutselig har kakene blitt veldig brune. Bør nok ut av ovnen temmelig fort. Au, litt varmt ja! Oi. Kakene har nok hatt litt dårlig plass. De har flytt utover og inn i hverandre. Jeg har ikke lagd kokosmakroner, jeg har lagd kokosklumper… Tipper jeg lager en omgang til jeg… Eller rettere sagt, tipper mora mi lager en omgang til. Småsjuk Mina pluss baking er tydeligvis en dårlig idé.
Ikke rart jeg er feminist. Jeg hadde ikke klart meg én dag som 50-talls husmor!
Filed under: Politikk
Det er kanskje ikke så mange utenfor Lillehammer som kjenner til denne saken, men jeg synes allikevel den fortjener oppmerksomhet.
Avin Khadir er en 22 år gammel kurder som bor på Lillehammer sammen med sin seks år gamle datter. For fire år sida flykta hun fra Iran til Norge. i Iran ble hun tvangsgifta med en 15 år eldre mann da hun var 14 år. Hun fikk datteren Aida, som var hjertesyk. Fordi Aida bare var jente, ville ikke svigerforeldrene betale for operasjon hun trengte. Mannen hennes mishandla begge to. Til slutt fikk Avin hjelp til å flykte til Norge, hvor hun nå har bodd i fire år. Aida har fått operasjon og behandling. Hun går i norsk barnehage og snakker bare norsk. Avin har jobba helt siden hun kom hit, og snakker perfekt norsk. Hun er selve skoleeksempelet på en inntegrert innvandrer.
Men nå har Utlendingsnemnda bestemt at hun skal sendes tilbake til Iran. I Iran er det fare for at Avin blir drept. Hun har “brakt vannære” over mannen sin ved å stikke av. Æresdrap er ikke usannsynelig. En anna mulighet er steining. Aida på seks ord kan bare norsk. Avin har tidligere prøvd å ta livet sitt på grunn av alt hun har vært igjennom siden hun ble tvansgifta som 14-åring. Det er tydelig at hun har hatt det vanskelig, og ikke bør sendes til Iran. Grunnen til at Utlendingsnemnda vil sende henne hjem er at hun ikke kan forklare tilfredsstillende hvordan hun flykta i en container…
Advokaten hennes har nå saksøkt staten, og saken kommer sannsynligvis opp i starten av januar. Lederen av Oppland Sosialistisk Ungdom har nå tatt initiativ til et fakkeltog for å støtte Avin, og for å vise at vi vil ha en ny retning innen asylpolitikken i Norge. Fakkeltoget starter på Stortorget, onsdag 14. desember klokka 18.00. Jeg oppfordrer alle som har mulighet, uavhengig av parti eller organisasjon, til å møte opp. Hvis du befinner deg i området rundt Lillehammer, ta deg bryet verdt å møte opp for å vise at du bryr deg. Dette handler om mennesker. Dette handler om livet til en 22-åring og hennes datter. Vis din støtte!
Jeg byr meg om andre ting enn politikk. Jeg har andre interesser. Så jeg tenkte det var på tide å skrive om en anna viktig side av livet mitt; musikk. Jeg vil gjerne få dele denne traumatiske opplevelsen med dere:
På onsdag var jeg i byen for å kjøpe julegaver. Jeg var da en tur innom Free Record Shop for å se på CD-er og anna morro stæsj. Det skulle vise seg å være skjebnesvangert. Min venninne sto å så på en Scissor Sisters CD. Nyssgjerrig som jeg er måtte jeg selvfølgelig ta en titt på skiva jeg også. Jeg så over sangene, og med ett var det en av dem som fanga blikket mitt. En av sangene het Comfortably Numb. Comfortably Numb er en frase som automatisk får meg til å tenke på Pink Floyd, The Wall og Roger Waters. Det er en av mine absolutte yndlingssanger. Jeg måtte sjekke ut hva i all verden dette kunne bety, og om denne sangen hadde noe med som helst med Pink Floyds geniale verk å gjøre.
Jeg tusler bort til kassa og spør den svært hyggelige mannen i kassa om jeg ikke kan få høre litt på CD-en i de fancy høretelefonene de har ved disken. Det fikk jeg lov til, og jeg navigerte meg fort fram til riktig spor. Plutselig starta det en masse merkelige dunkelyder jeg ikke skjønte hva i all verden kunne være.
Så begynte “synginga”. Jeg var i sjokk. Det jeg gikk i gjennom i de forferdelige minuttene kan ikke beskrives med ord. Ansiktet mitt uttrykte rein forvirring blanda med fortvilelse. Sangen var totalt ødelagt. Den var blitt gjort om til elektronikainspirert pop. Hadde jeg ikke hørt teksten hadde jeg aldri kjent igjen sangen.
Etter denne veldig traumatiske opplevelsen kom jeg meg hjem så fort som mulig. Hele veien hjem hadde jeg den forferdelige dunkinga i hodet. Det første jeg gjorde da jeg kom hjem var å sette på den ekte, fantastiske Comfortably Numb. Med fantastiske Pink Floyd. Rehabiliteringa gikk sakte, men sikkert og etter en stund følte jeg meg nesten bra igjen.
I går fortalte jeg historien til en veldig hyggelig rocker. Han fortalte meg om en lignende episode han hadde hatt angående Limp Bizkits versjon av Behind Blue Eyes (egentlig The Who). Vi begynte å tenke sammen, og kom fram til ganske mange lignende eksempler. Vi har dance/trance versjoner av sanger som Poison (Alice Cooper), Splitter Pine (DumDum Boys), Final Cauntdown (Europe), Under The Bridge (Red Hot Chili Peppers) og Smoke on the Water (Deep Purple). Lista fortsetter i det uendelige… Hvorfor kan de ikke la sangene være i fred? På dette området er jeg konservativ. Ja til musikkonservatismen!
