SUs 21. ordinære landsmøte er (Endelig? Desverre? Stryk det som ikke passer) over. Jeg har vært glad, trøtt, superglad, oppgitt, letta, sliten, lattermild, opprørt, også videre, også videre…
Jeg hadde skrevet et innlegg på forhånd. Jeg hadde ikke tenkt meg på talerstolen før vedtekstdebatten, altså mandag. Første gang jeg var oppe var lørdag… Jeg tok ordet under beretningsdebatten, mest for å få det unnagjort. Da kan man nemmelig bare snakke om noe som har vært bra de siste to åra. Og det er jo ingen sak. Likevel var jeg så nervøs at jeg trodde hele scena kom til å riste da jeg gikk opp. Henda mine skalv som ospeløv i stiv kuling. Men det gikk greit. Jeg besvimte ikke.
Mitt første “ordentlige” innlegg holdt jeg dagen etter. Det vil si det første innlegget der jeg skulle argumentere for noe. Derfor var jeg enda mer nervøs. Jeg var overbevist om at alle i salen kom til å storme talerstolen og rive meg i stykker for så å spise meg. Heldigvis var folk greie, og jeg kom fra det i god behold. Seinere måtte jeg opp og legge fram en uttalelse, samt svare for meg i den påfølgende debatten. Så da det blei tid for vedtektsdebatten, var jeg faktisk ikke så nervøs lenger. Og da jeg måtte steppe inn for komitelederen (jeg satt i uttalelseskomiteen) og forklare innstillinger, dissenser, begrunnelser og voteringsorden, kjentes det nesten naturlig å stå der oppe…
Det sosiale var, som alltid, helt topp. Jeg traff igjen gamle kamerater, og møtte nye. Jeg ble mye bedre kjent med folk jeg har prata litt med før. Kveldene og pausene var fylt med latter. Ofte på min bekostning… Visse personer syns nemmelig det er ekstremt morsomt å stikke av med Kammaskjerfet mitt i tide og utide. Ekstra morsomt er det visst å henge det opp på steder ingen ikke har sjangs til å få det ned igjen… Som for eksempel tynne trær man ikke kan klatre i. Hmpf! Det er ikke greit å være Kammasupporter i SU!
Det desidert tristeste som skjedde, var da det gamle sentralstyret sa takk for seg. Jeg innrømmer at jeg hadde tårer i øyekroken… Det var så rart. Jeg har bare opplevd et sentralstyret i min tid i SU. Det er fortsatt merkelig å tenke at Audun ikke er leder lenger. Heldigvis har vi fått en knakandes god erstatter. Resten av sentralstyret ser også utrolig bra ut. Spesielt kult er det at tidligere leder av Oppland SU nå er nestleder. Grattis Hanne Kristin, du er et forbilde for oss;)
Kort oppsummert var landsmøtet veldig vellykka. Selv om ikke alle voteringene gikk som jeg håpte, skjedde det mye bra. Likevel er det en del diskusjoner jeg føler vi ikke er ferdige med. Men jeg satser på å være med igjen om to år. I mellomtida kan vi glede oss til sommerleir - sommerens vakreste eventyr – og kose oss med denne filmen fra åpninga av landsmøtet. (Håper det er greit for Ingvild at jeg låner den)
God sommer kamerater!
Til helga skal jeg på mitt første Landsmøte. Akkurat nå er det ganske stress. Jeg finner ikke boka der jeg har skrevet innlegget mitt… Den er søkk vekk! Nå er det jo slik at ting ikke kan forsvinne uten videre. Men der er jeg faktisk et unntak. For mine ting forsvinner. Sporløst. Så slik situasjonen er nå, ser det ut til at jeg debuterer på talerstolen uten manus…
Og hvordan er det mulig at blekka med endringsforslag til kortprogrammet er dobbelt sa tjukt som selve programmet??? Og hva er vitsen med å sende inn endringsforslag av typen "side 5, linje 43, endre andre komma til punktum"?
I tillegg må jeg finne et sted Opplandsdelegasjonen kan sove fra fredag til lørdag. Det er uaktuelt at vi tar toget fra Lillehammer 05.23 lørdag morgen. Det er ikke forsvarlig å sette Nord Gudbrandsdalens representant på toget fra Otta kvart på tre om morgenen! Inger Elise har foreslått telt på Oslo S, men jeg tror jeg satser på å ha tak over hodet…
Også må jeg pakke. Vi reiser forhåpentligvis i morra, og jeg har ikke begynt pakkinga enda… Og hva betyr "festmiddag"? Litt forvirra… Og hvor varmt blir det? Jaja, det får vente. Nå skal jeg ringe og plage landsmøtesekretæren.
Oppdatering:
Innlegget er gjenfunnet! Mor fant det, kremt, ehem… midt på stuebordet…ehja… Nok om det….
Og takket være vår fantastiske landsmøtesekretær og tre fantastiske SUere fra styret i Oslo SU har vi nå tak over hodet fra fredag til lørdag =)
Her om dagen satt jeg med tårevåte øyne etter å ha sett Dagsrevyen. Årsaken var bildene fra tragedien på en strand på Gazastripen. Sju palestinere ble drept og tredve ble såra. Likevel, jeg har sett værre ting. Jeg har sett tragedier med større omfang.
Det som gjorde utslaget var den ti år gamle jenta Huda. Hun løp fortvila rundt på stranda og skreik. Da hun møtte en fotograf tryglet hun ham om å filme familien hennes. Alle var døde. Hun var den eneste overlevende. "Film dette" skrek hun i fortvilelse. Hun ønsket å vise verden hva som hadde skjedd.
Det var da tårene begynte å komme. Å se en ti år gammel jente som nettopp hadde mista hele familien sin ble for mye for meg. Det meningsløse i situasjonen ble så sterkt. Likevel er jeg på en måte glad for at tårene kom. De viser at jeg fremdeles ikke har vent meg til slike ting. For meg er det et bra tegn at jeg fortsatt reagerer så sterkt på tragedier. Det minner meg om hva som gjorde at jeg i det hele tatt begynte å interessere meg for politikk. Det var den åpenlyse urettferdigheten som gjorde at jeg i ganske ung alder begynte å bry meg om hva som skjedde utenfor Norges grenser.
Det er skummelt hvis vi venner oss til urettferdighet. Den dagen jeg kan se små barn halvdøde av sult eller barn som ofre for en meningsløs krig uten å få en klump i halsen, håper jeg noen tar en alvorsprat med meg.
"Du må ikke sitte trygt i ditt hjem
og si: Det er sørgelig, stakkars dem!
Du må ikke tåle så inderlig vel
den urett som ikke rammer dig selv!
Jeg roper med siste pust av min stemme:
Du har ikke lov til å gå der og glemme!"
Filed under: Meg og min hverdag
JEG KOM IKKE OPP I MUNTLIG!
HURRA!
Nå skal jeg ikke bekymre meg for en eneste kvadratsetning eller leddsetning før langt ut i august!
Filed under: Politikk
Bush vil stenge Guantanamo. Endelig. Det eneste problemet er at han ikke veit hva han skal gjøre med de "fordømt farlige" fangene. Høyesterett skal i slutten av Juni vurdere om de skal få sjangsen til å dømmes gjennom militære rettsaker. På den måten kan de kanskje få en rettferdig dom. Grunnen til at Bush vil stenge fengselet er at det skader USAs rykte. Det passer visst ikke helt med de verdiene USA forfekter. Det er ikke fordi det faktisk er umenneskelig å ha et slikt fengsel. Det er ikke fordi tortur er uakseptabelt. Det er ikke fordi de fleste som sitter der, sitter uten dom. Det er fordi Guantanamo gir folk en "unnskyldning" til å kritisere USA… Først da reageres det. 
Det er for tida litt lav aktivitet fra min side på bloggen… Det skyldes at jeg leser Landsmøtepapirer, forbereder innlegg og skriver uttalelse. Samt ligger i parken og sløver…
Jeg kommer sterkere tilbake! (Når sola ikke lenger stråler like heftig)
