Minas Rare Tanker

(foto: Joacim Jørgensen)

Fredag hadde SU boikottaksjon i Oslo sentrum. Vi kartla hvilke israelske varer som selges i norske butikker og delte ut informasjon om boikott og hvorfor en boikott er nødvendig. Selv om vi når har en midlertidig våpenhvile er det viktig å ikke glemme Palestina. Gaza er lagt i ruiner, minst 1300 palestinere er drept (deriblant 450 barn) og uttallige hus er lagt i ruiner. På Vestbredden sperres befolkninga fremdeles inne av den folkerettsstridige apartheidmuren.  Det er på tide å vise at vi ikke tolererer Israels behandling av palestinerne. Vis din støtte til Palestina, boikott Israel!

Se oppslag i Dagsavisen:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article392792.ece?status=showall#response

Israel påstår at de har gått inn i Gaza for å ramme Hamas. De skal fjerne Hamas og ødelegge infrastrukturen deres for å “frigjøre Gazas befolkning fra terroristene”. Dette er ikke første gang noen fører “krig mot terror”. Vi har sett det før, og kommer nok til å se det igjen. Og felles for disse krigene er at den sivile befolkningen tar støyten. Det er de man påstår å ville hjelpe som lider.

Så langt er over 1000 palestinere drept, deriblant mange barn. Det har vært angrep på skoler, sjukehus og boligblokker. Det rapporteres om at selv sivile palestinere som har båret hvitt flagg har blitt beskutt. Nå står også FN-bygningen i brann. Kan noen forklare meg hvordan dette skal bekjempe terror? Jeg trodde de fleste hadde forstått at det å drepe uskyldige sivile stort sett fører til mer terrorisme. Så lenge Israel undertrykker og massakrerer den palestinske befolkninga kan de aldri regne med å oppnå fred.

Hamas har åpna for en våpenhvile. Så spørs det hva Israel gjør. Om de tar til fornuft og trekker styrkene ut, eller om de er fast bestemt på å kjøre løpet helt ut. I så fall er det virkelig snakk om en krig mot terror. Men det er Israel som er terroristene, og det er verdenssamfunnet som må slå tilbake.

I går så jeg Max Manus på kino. Den satte i gang en del tanker og mye frustrasjon. Å se den filmen samtidig som Israel bomber Gaza sønder og sammen fikk meg til å se en del paralleller mellom Oslogjengen og motstanden i Palestina. Forskjellen er vårt syn på motstandsbevegelsen. Max Manus og gjengen er helter. Palestinske sabotører er terrorister.

Det er de som til en hver tid har makta som definerer hvem som er terrorister. Tyskerne kalte den militante motstandsbevegelsen i Norge terrorister. Og det de gjorde minner faktisk om det vi kaller terrorangrep. Likevel vil de alltid være helter i våre øyne. De sloss for landet sitt og ofra gjerne livet i kampen. Palestinere som gjør det samme er uten unntak terrorister. I Max Manus framstilles sprengningen av fangeskipet Donau som guttas største bragd. Jeg skulle likt å se Israels reaksjon hvis en gruppe palestinere sprengte et skip som D/S Donau. Det ville blitt represalier uten like, og de fleste ville forsvart Israels rett til å slå tilbake.

I filmen blir Max Manus spurt hvorfor han absolutt vil til Norge og sloss. Svaret lyder som følger: “My country was stolen from me sir. I want it back”. Han ønsker å kjempe mot den stormakten som har okkupert landet hans. Dette minner veldig om den palestinske motstandsbevegelsens motivasjon for sin kamp. De kjemper også for å få tilbake land som har blitt tatt fra dem. De kjemper også mot en overmakt. Og på samme måte som tyskerne påsto at de tenkte på nordmenns beste og ville beskytte dem mot terroristene, hevder Israel at de befrir Gazas befolkning fra terrorister og undertrykking.

Dette er ikke ment som et forsvar av voldelige aksjoner fra palestinsk side. Det er bare ment som en tankevekker. Det er på tide å innse at våre helter i motstandsbevegelsen har mye til felles med de som gjør opprør i Palestina. På samme måte som Oslogjengen ønsker de frihet for sitt folk og sitt land.

Friheten kom til Norge 8. mai 1945, og dermed ble de norske geriljasoldatene krigshelter. Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til all glorifisering av militante bevegelser, men forstår hvorfor motstandsbevegelsen ble hylla. De var villige til å dø for landet sitt, og ofra alt i kampen. Det har gitt dem en urokkelig posisjon i vår historie og de er en viktig del av vår nasjonale stolthet. Kanskje er det ikke så rart at palestinerne hyller sine falne. At de finner sine helter blant dem som aktivt kjemper mot okkupasjonen. Vi ville sannsynligvis gjort det samme.

Men på et område er forskjellen mellom Norge 1940-45 og Palestina stor. Tyskernes behandling av nordmenn kan på ingen måte sammenlignes med det Israel gjør i Gaza. I løpet av fem år med okkupasjon ble 1779 sivile nordmenn drept. I løpet av ei uke med rakettangrep i Gaza er minst 420 palestinere drept. Sist jeg hørte tall fra Israel, var fire sivile israelere drept. Tallene taler for seg selv. Det er på tide at vi sier stopp!

Stopp massakren i Gaza, utvis den israelske ambassadøren fra Norge!