Minas Rare Tanker

I år har kvinnedagen hundreårsjubileum. Jeg har enda ikke bestemt meg for om dette er noe jeg skal feire eller ikke.

Det vanlige er at man feirer store jubileer med glitter og stas. Og vi har grunn til å feire hva vi har oppnådd i løpet av 100 år i kamp. Vi har tatt mange store skritt i riktig retning. Det er all grunn til å feire det våre medsøstre har oppnådd. Jeg er evig takknemmelig overfor de kvinnene som har stått på for at jeg har fått de mulighetene jeg faktisk har i dag. Det er takket være dem at jeg kan stemme ved valg, ta høyere utdanning og ha en karriere utenfor hjemmet.

Likevel gir ikke 100-årsjubileet meg lyst til å feire. Jeg tar meg selv i å tenke ”burde vi ikke ha kommet lenger?”. Mange hevder kvinnedagen har utspilt sin rolle. Jeg skulle ønske det var sant… Sannheten er at kvinnedagen dessverre fortsatt er like aktuell. Norsk sykepleierforbund kjører nå en storstilt kampanje i forhold til likelønn. Vi har altså enda ikke klart å oppnå noe så grunnleggende som likelønnn. Og lista fortsetter…
Fortsatt eies 99% av verdens ressurser av menn. Fortsatt er 7 av 10 ledere menn. I Europa er spiseforstyrrelser den 3. største dødsårsaken blant unge jenter. Årlig begås det rundt 9000 voldtekter i Norge. ¼ av norske kvinner har vært utsatt for vold fra partner.

Det er tydelig at kampen ennå ikke er vunnet. Derfor skal jeg ut å gå i tog i morgen. Jeg skal markere 100 år i kamp. Men jeg tror ikke jeg skal feire. Feiringa sparer jeg til den dagen vi endelig har oppnådd reell likestilling. La oss håpe vi ikke må vente 100 nye år.

Også i år har jeg blitt invitert til å bidra på 8.mars-bloggen. Dette er mitt bidrag.

http://0803.sonitus.org/