Jeg er såkalt personlig kristen. Det pleier aldri å være noe problem for meg å si det eller å stå for det. Det hender folk blir overraska og begynner å stille spørsmål, men det går stort sett over. Jeg tenker ikke så mye over det i hverdagen, det er bare en del av meg. Den siste måneden har jeg skjønt hvor heldig jeg er.

Jeg går alltid med kjede rundt halsen. Som oftest et blomstrete kors. Lørdag morgen 23. juli sto jeg med det i hånda. Og klarte ikke ta det på meg. For hvordan kunne jeg gå rundt med symbolet på den religionen terroristen meinte han sloss for? Det lille vi visste så langt var at han var kristen og ville kjempe for «kristne verdier». Så irrasjonellt det enn måtte være, følte jeg at mitt lille korskjede var en forbindelse mellom meg og terroristen. Hvordan skulle andre folk kunne vite at jeg er en helt anna type kristen? At jeg er liberal kristensosialist, ikke konservativ kristenfundamentalist? Å gå med det kjedet ville føltes som et hån mot alle som var ramma. Som en støtte til det terroristen sto for. Jeg la det bort i en skuff.

Dette med at terroristen kalte seg konservativ kristen ble i media fort uinteressant. Man fokuserte på hans politiske ståsted, ikke det religiøse. Og jeg kunne slappe av igjen. Gå i Oslo Domkirke uten å skamme meg. Finne fram igjen kjedet mitt. Alle var enige om at disse grusomme handlingene ikke hadde noe med religion å gjøre. Ingen holdt “vanlige kristne” ansvarlige. Ingen anklaga meg for stå for de samme tingene, og ingen ba meg ta avstand. Folk var rause, det var samhold og fellesskap som gjaldt.

La oss håpe vi fra nå av kan være like rasjonelle og rause om noen med en annen religiøs tilknytning en kristendommen gjør noe galt. At vi slutter å holde hele grupper ansvarlig for enkeltmenneskers handlinger. For det å få ha sin tro i fred har ikke vært en selvfølge i Norge. Noen har blitt møtt med fordommer og blitt assosiert med mennesker de på ingen måte har noen forbindelse til kun på bakgrunn av religiøs tilhørighet. Noen har hele tiden måttet bevise at selv om de er muslimer, er de ikke en av “de gale fundamentalistene”. Muslimer har vært ekstremister inntil det motsatte er bevist. Mange har opplevd at det som for dem er symbol på deres tro og en del av deres identitet, blir sett på som symbol på terrorisme og undertrykking.

Jeg skal på ingen måte påstå at jeg veit hvordan de har det. Men i ei ukes tid fikk jeg innblikk i noe av det. Jeg opplevde at mennesker jeg kjente ble drept i min egen religions navn. Jeg var redd for å bli assosiert med terrorisme og ekstremisme på grunn av det jeg tror på. Jeg skammet meg over noe som er en del av den jeg er.

Heldigvis gikk det fort over. Som sagt var det ingen som krevde at jeg skulle ta avstand fra noe som helst. Alle skjønte jo at dette ikke hadde noe med det å være kristen å gjøre. Ingen har bedt meg ta avstand, men jeg vil likevel gjøre det.

Jeg tar avstand fra de terrorhandlingene som ble begått for å forsvare min religion.
Jeg tar avstand fra de som sprer fordommer og hat mot folk med en annen religion enn meg.
Jeg tar avstand fra alle forsøk på å gi muslimer kollektivt ansvar for ting som skjer i Islams navn.

Anna har tjuvstarta sommeren på bloggen til Mali med et  innlegg om sommerleir. Jeg tenkte jeg skulle ta opp tråden, og skrive litt om hvorfor sommerleir blir sommerens høydepunkt for min del.

Min første sommerleir var i 2006. Året før var jeg på Norway Cup under sommerleir, og hele vinteren hadde jeg irritert meg over at jeg ikke hadde vært med. Alle snakka om sommerleir, og alle ble uendelig sentimentale og litt fjerne i blikket når de begynte å mimre. Jeg skjønte at dette vår noe jeg måtte få med meg, og nølte ikke med å melde meg på året etter. Og det har jeg aldri angra på.

Jeg har prøvd å komme fram til hva som er mitt beste minne fra leir. Det ultimate sommerleirøyeblikket. Det er lettere sagt enn gjort… Det er så mange ting man kan trekke fram. Fra den første leiren min husker jeg spesielt godt følelsen av være omgitt av så mange fantastiske mennesker. Alle jeg møtte var hyggelige, oppegående folk som faktisk var interessert i de samme tingene som meg. Det er ikke hver dag man er så heldig… Jeg blei kjent med utrolig mange nye folk, og noen av dem er i dag veldig nære venner. En annen opplevelse som jeg aldri glemmer er da Oppland og Hedmarks fotballag Røde Bønder gikk helt til topps i fotballturneringa.

Når jeg tenker på fjorårets leir, er det første jeg tenker på været. Det var strålende sol hele uka. Jeg tror knapt jeg var innendørs i løpet av leiren. Stemninga var selvsagt på topp, og vi var nesten mer i vannet enn på land. 90-tallskvelden vil for alltid være risset inn i hukommelsen min, og da Opplands bidrag vant SU Grand Prix blei leiren perfekt. Og sist, men ikke minst, var møtet med våre samarbeidspartnere i Palestina utrolig lærerikt. Jeg blei kjent med folk som kommer fra en helt annen virkelighet enn den trygge verdenen jeg har vokst opp i, og ved å diskutere med dem har jeg etter hvert fått en større forståelse for hvordan det er å leve i et okkupert land.

Som dere skjønner har jeg mange storslåtte minner fra sommerleir. Det har vært konserter, Grand Prix, turnering og fantastiske innledere. Det minnet jeg mer enn noe anna knytter til sommerleir er likevel mer hverdagslig.

Det er fra en av de varmeste kveldene på sommerleir 2006. Jeg og en kamerat satt ute på svaberget ved badeplassen og hørte på Pink Floyds Wish you were here. Det var (og er) en av mine absolutte yndlingssanger. Vi satt der og snakka om musikk, og jeg var overlykkelig over å finne noen som likte mye av den samme musikken som meg. Det var sommer, jeg var 16, småforelska og lykkelig. Det høres ut som en klisjé, og det er det forsåvidt også. Det er gjennomført feelgood sørlandssommer. Og jeg husker at jeg tenkte “Akkurat nå har jeg det helt herlig. Dette øyeblikket skal jeg ta vare på”.
Og det har jeg gjort.

Sommerleir er for meg selve symbolet på sommer. Det er ikke en overdrivelse når vi kaller det “Sommerens vakreste eventyr”.
Du skal vel være med?

Jeg utfordrer herved Eirik og Anne Sofie til å skrive om sine beste minner fra sommerleir. Og i samme slengen oppfordrer jeg mine favorittnordlendinger i Harstad/Kvæfjord SU til å skrive litt om sine planer og forventninger til årets leir.

I år har kvinnedagen hundreårsjubileum. Jeg har enda ikke bestemt meg for om dette er noe jeg skal feire eller ikke.

Det vanlige er at man feirer store jubileer med glitter og stas. Og vi har grunn til å feire hva vi har oppnådd i løpet av 100 år i kamp. Vi har tatt mange store skritt i riktig retning. Det er all grunn til å feire det våre medsøstre har oppnådd. Jeg er evig takknemmelig overfor de kvinnene som har stått på for at jeg har fått de mulighetene jeg faktisk har i dag. Det er takket være dem at jeg kan stemme ved valg, ta høyere utdanning og ha en karriere utenfor hjemmet.

Likevel gir ikke 100-årsjubileet meg lyst til å feire. Jeg tar meg selv i å tenke ”burde vi ikke ha kommet lenger?”. Mange hevder kvinnedagen har utspilt sin rolle. Jeg skulle ønske det var sant… Sannheten er at kvinnedagen dessverre fortsatt er like aktuell. Norsk sykepleierforbund kjører nå en storstilt kampanje i forhold til likelønn. Vi har altså enda ikke klart å oppnå noe så grunnleggende som likelønnn. Og lista fortsetter…
Fortsatt eies 99% av verdens ressurser av menn. Fortsatt er 7 av 10 ledere menn. I Europa er spiseforstyrrelser den 3. største dødsårsaken blant unge jenter. Årlig begås det rundt 9000 voldtekter i Norge. ¼ av norske kvinner har vært utsatt for vold fra partner.

Det er tydelig at kampen ennå ikke er vunnet. Derfor skal jeg ut å gå i tog i morgen. Jeg skal markere 100 år i kamp. Men jeg tror ikke jeg skal feire. Feiringa sparer jeg til den dagen vi endelig har oppnådd reell likestilling. La oss håpe vi ikke må vente 100 nye år.

Også i år har jeg blitt invitert til å bidra på 8.mars-bloggen. Dette er mitt bidrag.

http://0803.sonitus.org/

Et av diktene siri skrev er en ode til meg inspirert av samfunnsøkonomi. Jeg fant det igjen i går, og dette er virkelig poesi av ypperste klasse!

Ode to Mina

Mina, you are so cool
But I will take this in Norwegian

Din driftsbalanse vil alltid gå i overskudd
Din nettogjeld vil alltid være lav
Mer kan jeg ei love
Men ikke tenk på behovet
Du må jo sove!

Du er både etterspurt og etterlengtet
Din pris den er høy,
din konkurranseevne for stor,
du har monopol!
Monopol på Mina!
Du er ikke svekket, du vil ikke synke,
med mindre noen gjør deg vondt,
men du vil kun øke,
til det gode,
for du er
effektiv,
som et
luksusgode

- For Mina Av Siri

I Dagbladet kan vi lese om at Hugo Chávez kan lede Venezuela til evig tid. I natt ble det avholdt en folkeavstemning over en lovendring som vil gi Chávez mulighet til å sitte ved makten så lenge han har flertall i befolkninga. Samme avstemninga ble også avholdt i 2007, og da sa folket nei til den nye loven. Denne gangen fikk loven derimot flertall.

Man kan si mye om Chávez og det arbeidet han har gjort i Venezuela. Mye er veldig bra, andre ting ikke fullt så positivt. Men det er ikke dette jeg ønsker å sette fokus på denne gangen. Det som er interessant å se på i denne sammenhengen er hvordan vestlig presse omtaler saken.

CNN melder at presidentens motstandere anklager Chàvez for å bruke loven til å skaffe seg totalt maktmonopol i landet. Mange meiner dette er enda et bevis på at presidenten er autoritær. Noen går så langt som å kalle ham en diktator. De fleste er enige i at denne lovendringa er urovekkende. Den blir sett på som et problem og som et tegn på et demokrati i krise. Jeg kan ikke unngå å spørre meg selv hvorfor.

Hvorfor er det først når det er snakk om et latin-amerikansk land med sosialistiske tendenser at en slik lov er et problem? Vi har akkurat samme ordninga i Norge. En statsminister kan sitte så lenge han eller hun har støtte i folket. Hvis Stoltenberg får nok stemmer, er det ingen som hindrer ham i å sitte i fire, åtte eller tolv år til. Han kan lede Norge så lenge han lever, bare han har flertallet av befolkninga bak seg. Om Stoltenberg hadde stilt seg negativ til et forslag om å begrense antall år han kan sitte ved makten, tror jeg neppe noen hadde stilt spørsmål ved hans demokratiske overbevisning av den grunn.

Og det er ikke bare Norge som ikke har noen begrensninger i forhold til hvor lenge en statsleder kan sitte. I England kan statsministeren til og med selv bestemme når det skal være valg. Dette kan faktisk sees på som en smule udemokratisk, i og med at der gir regjeringspartiet en klar taktisk fordel. Men det er da ingen som dermed påstår at England ikke er et demokrati? Flere amerikanske presidenter har snakka om å endre loven som sier at de ikke kan sitte mer enn to perioder. Det har ikke gjort dem mindre demokratiske i folks øyne.

Jeg kan si meg enig i at det er uheldig at statsledere sitter med makten alt for lenge. At makt konsentreres hos noen få personer er ikke bra for demokratiet. Men å kalle Chàvez autoritær fordi han innfører en lov vi selv praktiserer blir for dumt. Det er ingenting udemokratisk ved at han sitter som president så lenge flertallet av Venezuelas befolkning ønsker ham som president. Hvis denne loven gjør Chàvez til en udemokratisk diktator, vil det si at det samme gjelder Stoltenberg.

Spørsmålet er hvorfor norsk presse ikke ser denne sammenhengen. Det kan nesten virke som man benytter enhver anledning til å svartmale Chàvez og hans meningsfeller. Kan det kanskje ha noe med det faktum at han er sosialist? Eller er det rett og slett forskjell på hva som kreves av et latin-amerikansk land og et nordisk land for at det skal kunne kalles et demokrati? Som i så mange andre tilfeller er det tydelig at resten av verden skal høre på hva Vesten sier, ikke hva vi gjør.

I disse krisetider er det godt at noen kommer med tips til oss jenter om hvordan vi bør kle oss for å lykkes i jobben. Bank of England har tatt ansvar og kalt inn alle kvinnelige ansatte til et seminar om hvordan de bør se ut i jobbsammenheng. Blant anna fikk de ansatte beskjed om å alltid gå med høye heler og aldri gå helt uten sminke.

Jeg burde kanskje ha vendt meg til det, men jeg blir fortsatt sjokkert når kvinner så åpenbart dømmes mer etter utseende enn kvalifikasjoner. Hvis klær og utseende er så viktig i jobben, hvorfor har ingen huka inn mannfolka for å gi dem en moteleksjon?

Er det rart så mange jenter sliter med dårlig selvtillit og komplekser når vi konstant blir gjort oppmerksomme på hvor viktig utseendet vårt er? Hva slags signaler gir det når vi får beskjed om at vi alltid må gå med sminke? Er vi ikke bra nok uten?

Det å sette krav til at kvinnelige ansatte til en hver tid skal ha på noe sminke er egentlig helt horribelt. Det samme gjelder kravet om høye heler. Høye heler er i mange sammenhenger veldig upraktisk, og mange jenter liker ikke å gå i høyhela sko. Men ønsker vi å beholde jobben får vi tydeligvis bare bite tenna sammen…

Så lenge slike oppslag dukker opp skal ingen innbille meg at kvinner og menn behandles likt i arbeidslivet!

(foto: Joacim Jørgensen)

Fredag hadde SU boikottaksjon i Oslo sentrum. Vi kartla hvilke israelske varer som selges i norske butikker og delte ut informasjon om boikott og hvorfor en boikott er nødvendig. Selv om vi når har en midlertidig våpenhvile er det viktig å ikke glemme Palestina. Gaza er lagt i ruiner, minst 1300 palestinere er drept (deriblant 450 barn) og uttallige hus er lagt i ruiner. På Vestbredden sperres befolkninga fremdeles inne av den folkerettsstridige apartheidmuren.  Det er på tide å vise at vi ikke tolererer Israels behandling av palestinerne. Vis din støtte til Palestina, boikott Israel!

Se oppslag i Dagsavisen:
http://www.dagsavisen.no/innenriks/article392792.ece?status=showall#response

Så langt er over 1000 palestinere drept, deriblant mange barn. Det har vært angrep på skoler, sjukehus og boligblokker. Det rapporteres om at selv sivile palestinere som har båret hvitt flagg har blitt beskutt. Nå står også FN-bygningen i brann. Kan noen forklare meg hvordan dette skal bekjempe terror? Jeg trodde de fleste hadde forstått at det å drepe uskyldige sivile stort sett fører til mer terrorisme. Så lenge Israel undertrykker og massakrerer den palestinske befolkninga kan de aldri regne med å oppnå fred.

Hamas har åpna for en våpenhvile. Så spørs det hva Israel gjør. Om de tar til fornuft og trekker styrkene ut, eller om de er fast bestemt på å kjøre løpet helt ut. I så fall er det virkelig snakk om en krig mot terror. Men det er Israel som er terroristene, og det er verdenssamfunnet som må slå tilbake.

I går så jeg Max Manus på kino. Den satte i gang en del tanker og mye frustrasjon. Å se den filmen samtidig som Israel bomber Gaza sønder og sammen fikk meg til å se en del paralleller mellom Oslogjengen og motstanden i Palestina. Forskjellen er vårt syn på motstandsbevegelsen. Max Manus og gjengen er helter. Palestinske sabotører er terrorister.

Det er de som til en hver tid har makta som definerer hvem som er terrorister. Tyskerne kalte den militante motstandsbevegelsen i Norge terrorister. Og det de gjorde minner faktisk om det vi kaller terrorangrep. Likevel vil de alltid være helter i våre øyne. De sloss for landet sitt og ofra gjerne livet i kampen. Palestinere som gjør det samme er uten unntak terrorister. I Max Manus framstilles sprengningen av fangeskipet Donau som guttas største bragd. Jeg skulle likt å se Israels reaksjon hvis en gruppe palestinere sprengte et skip som D/S Donau. Det ville blitt represalier uten like, og de fleste ville forsvart Israels rett til å slå tilbake.

I filmen blir Max Manus spurt hvorfor han absolutt vil til Norge og sloss. Svaret lyder som følger: “My country was stolen from me sir. I want it back”. Han ønsker å kjempe mot den stormakten som har okkupert landet hans. Dette minner veldig om den palestinske motstandsbevegelsens motivasjon for sin kamp. De kjemper også for å få tilbake land som har blitt tatt fra dem. De kjemper også mot en overmakt. Og på samme måte som tyskerne påsto at de tenkte på nordmenns beste og ville beskytte dem mot terroristene, hevder Israel at de befrir Gazas befolkning fra terrorister og undertrykking.

Dette er ikke ment som et forsvar av voldelige aksjoner fra palestinsk side. Det er bare ment som en tankevekker. Det er på tide å innse at våre helter i motstandsbevegelsen har mye til felles med de som gjør opprør i Palestina. På samme måte som Oslogjengen ønsker de frihet for sitt folk og sitt land.

Friheten kom til Norge 8. mai 1945, og dermed ble de norske geriljasoldatene krigshelter. Jeg er i utgangspunktet veldig skeptisk til all glorifisering av militante bevegelser, men forstår hvorfor motstandsbevegelsen ble hylla. De var villige til å dø for landet sitt, og ofra alt i kampen. Det har gitt dem en urokkelig posisjon i vår historie og de er en viktig del av vår nasjonale stolthet. Kanskje er det ikke så rart at palestinerne hyller sine falne. At de finner sine helter blant dem som aktivt kjemper mot okkupasjonen. Vi ville sannsynligvis gjort det samme.

Men på et område er forskjellen mellom Norge 1940-45 og Palestina stor. Tyskernes behandling av nordmenn kan på ingen måte sammenlignes med det Israel gjør i Gaza. I løpet av fem år med okkupasjon ble 1779 sivile nordmenn drept. I løpet av ei uke med rakettangrep i Gaza er minst 420 palestinere drept. Sist jeg hørte tall fra Israel, var fire sivile israelere drept. Tallene taler for seg selv. Det er på tide at vi sier stopp!

Stopp massakren i Gaza, utvis den israelske ambassadøren fra Norge!

Ludvigs Nessa starter nytt parti. Sammen med Per Kørner skal han igjen ta opp kampen mot abort. Det nye partiet, Abort-motstanderne (å, for en kreativitet), planlegger å stille til valg i samtlige fylker i 2009. Målet er klart. Partiets eneste visjon er å oppheve abortloven.

Jeg er i utgangspunktet skeptisk til konseptpartier/interessepartier. Vi snakker om de partiene som har noen få kjernesaker, men mangler en grunnleggende ideologi. Ofte henvender de seg til bestemte grupper (kremt, Senterpartiet). Problemet med disse partiene er at de er utrolig uforutsigbare. I saker som ikke er innenfor deres egentlige interesseområdet, kan de finne på hva som helst. De kan aldri regjere alene, det har de ikke nok politikk til. Nei, gi meg partier med skikkelig ideologi!

Når det er snakk om konseptpartier hvis konsept er å fjerne en av de rettighetene kvinnebevegelsen har kjempa fram etter årtier med knallhard kamp, er jeg ikke lenger skeptisk. Da er jeg irritert, frustrert og sint. Jenters rett til å bestemme over vår egen kropp er fundamental. Når ei jente blir gravid er det hennes valg, og hennes valg alene. Ingen nemd av middelaldrene leger er i stand til å avgjøre hvor vidt hun skal få lov til å ta abort eller ikke. Uansett hvilket valg hun gjøre, må dette være et valg hun får ta selv.

Dessuten veit vi at folk ikke slutter å ta abort selv om det blir ulovlig. De finner bare andre metoder… For mange jenter er det å bli gravid det verste marerittet. De er ikke i stand til å ta seg av et barn, og veit at et barn vil ødelegge mulighetene for en skikkelig utdannelse. Kanskje vil de ikke kunne fullføre videregående. Noen har ikke økonomi til å ta seg av barnet. Mange er rett og slett alt for unge. Er det disse jentene Nessa vil tvinge til å bli mødre?

Det slutter aldri å forundre meg at enkelte mennesker klarer å bruke så mye tid og energi på å kjempe mot ting som abort. Hva er det de egentlig kjemper mot? Jeg tar meg selv i å fundere på om det kan være mer enn en ultrakonservativ kristentro som ligger bak. Abortloven er med på å gi jenter kontroll over sin egen kropp. Det gir oss makt og muligheten til å bestemme selv. For mange er dette truende. Da man begynte å diskutere selvbestemt abort, frykta mange at jenter skulle bruke abort som prevensjonsmiddel. Man så for seg jenter som løp fra gutt til gutt, kun avbrutt av en og annen abort. Kanskje er det her nøkkelen ligger. Kanskje er noen redde for at abort er med på å gi jenter kontrollen ikke bare over sin egen kropp, men også over sin egen seksualitet.

Jeg sier uansett som feministene på 70-tallet:

“Aldri mere strikkepinner, kloke koner, vonde minner! Henda vekk, henda vekk, henda vekk fra abortloven!”