Tale til Kristin

På onsdag gikk regjeringen Stoltenberg av. Med det forsvant en av vår tids mest markante politikere ut av politikken for denne gang. Vi regner sjølsagt med et solid comeback, men enn så lenge fortjener hun en stor takk. Da Audun Lysbakken tok over for Kristin som SV-leder blei jeg bedt om å holde ungdommens tale til Kristin. Det føles passende å trekke den fram igjen nå. Så, her er min hyllest til et av mine største forbilder:

Kristin og meg

Kjære Kristin

Jeg har fått det ærefulle oppdraget å takke deg av på vegne av ungdommen. Og for å være helt ærlig, har ikke det vært noen enkel oppgave. Dette er nok den vanskeligste talen jeg noen gang har skrevet. For hva i all verden sier man når man skal takke av Kristin Halvorsen? Jeg meiner, KRISTIN HALVORSEN! Hvor begynner man? Jeg klarte ikke finne ut hvor jeg skulle begynne, så løsninga blei at jeg begynner med å sitere meg selv. Vi har jo i det siste fått mye trening i epostsøk, og bortgjemt i utboksen min fant jeg en gammal mail jeg sendte deg høsten 2006. Jeg var 16 år og fly forbanna på deg på grunn av gasskraftverk. Men på tross av alt mitt sinne og frustrasjon, starter mailen slik:

“Kjære Kristin Halvorsen.

Du har alltid vært et av mine aller største forbilder, både innen politikken og ellers. Da jeg var mindre, var du grunn nok til at jeg “heia på SV”. Jeg syntes, og synes fortsatt, at du er et symbol på at jenter kan, også i politikken. Du var ei tøff dame med bein i nesa. Jeg digga det, og jeg digga SV.“

I dag syns jeg det virker ganske kleint å starte en politisk henvendelse på den måten, men jeg kan fortsatt stå inne for innholdet.

Det føles ganske absurd å skulle stå her å takke deg av som leder. Sannheten er at jeg ikke kan huske SV uten Kristin Halvorsen som leder. Jeg var sju år da du blei valgt. Og for oss som blei engasjert i politikk på starten av 2000-tallet, VAR du SV, og du har forma vårt syn på norsk politikk mer enn noen andre.

Spesielt for oss unge jenter har du vært viktig. Du har vært beviset på at jenter kan være knallharde politisk. Du viste oss at jenter ikke alltid trenger å være så jævla ordentlige. Du viste oss at vi også kan være frekke og rampete. Vi trenger ikke stå lojalt ved siden av å applaudere våre mannlige kamerater, vi kan ta styringa sjøl. Det har du gjort til gangs!

Du er nok den dama som har betydd mest for min generasjons jenters deltakelse i politikken. Ingen damer har vært partileder lenger enn deg, og du er vår første kvinnelige finansminister. Og du er definitivt den dama som har betydd mest for kvinnelige politikeres hårmote.

Det er nok få som har et så ambivalent forhold deg som oss i SU. Vi er både dine strengeste kritikere og dine største beundrere. Vi har kjefta på deg for soldater i Afghanistan, Gasskraft på Mongstad, og tjenestedirektivet. Vi syns det går for treigt med lærlingeplasser, lyntog og heltidsstillinger. Vi forventer at du skal få Jens til å ta til fornuft når det gjelder vikarbyrådirektivet, klimameldinga og skatteløftet. Ofte har vi behandla deg ganske urettferdig. Vi stiller større krav til deg enn noen andre politikere. Det er jo nettopp derfor vi har vært så strenge med deg. Vi forventer mer av deg enn alle andre, fordi vi syns du er tøffere enn alle andre. Det sies at den man elsker, tukter man. Jeg trur knapt det finnes noe sted det ordtaket passer bedre enn hos oss. Så Audun, det er bare å glede seg…

Du har altså måttet tåle en del kjeft. Men det er vel heller ingen steder du er en større stjerne enn i SU. Og jeg tipper det heller ikke er noen andre steder du som finansminister fikk trampeklapp når du snakka om økte skatter…

Når Kristin kommer på sommerleir, er det som å få besøk av en rockestjerne. Du kan alltid se hvem som ser henne live for første gang. Femtenåringer med stjerner i blikket suger til seg hvert ord. Det går et sus gjennom salen i det Kristin entrer talerstolen. Jeg husker det året jeg var sommerleirsekretær, og skulle ta i mot deg på Risøya. Du hilste, så hei til fjortisgjengen ved siden av meg, og spurte dem om du så ok ut på håret. Så hasta du videre, mens fjortisene satt igjen helt starstruck. ”seriøst, hun SNAKKA til oss!”. ”Shit, det var Kristin Halvorsen! Og hun SNAKKA TIL OSS!” ”Dette bare MÅ jeg fortelle til mamma!”. I dag, ville de umiddelbart oppdatert facebookstatusen sin. Det er ikke lenge siden jeg så en av våre unge håpefulle østfoldinger med følgende status ”Møtt Kristin Halvorsen i dag. Superglad og stolt!”

Jeg satt på partikontoret og jobba med denne talen. Ved siden av meg satt Jihan fra Oslo SU. Han blei med i SU i høst, og jeg spurte han hva han forbinder med Kristin Halvorsen. Han svarte med stor iver «Hun er den beste, beste, beste, beste av alle politikerne! Da jeg fikk stemmerett og skulle stemme for første gang i høst, stemte jeg på henne. Jeg stemte på SV bare på grunn av henne, ikke partiet. Jeg satt oppe hele kvelden for å høre henne snakke på valgvaka. Og så bare går hun av!?!». Han var ikke den eneste som blei skuffa over at du skulle gå av. Og han er definitivt ikke den første SUeren som har havna hos oss på grunn av deg Kristin.

Grunnen til at alle i klassa mi digga SV på starten av 2000-tallet, var jo ikke partiprogrammet eller valgkampsakene. Det var deg. Vi så deg på TV og syntes du var steintøff. I motsetning til de andre politikerne klarte du å snakke om politikk på en måte vi forsto. Du snakka om ting vi brydde oss om, om rettferdighet, at alle er like mye verdt og miljø. Du hadde humor og det berømte glimtet i øyet som gjorde at vi stolte litt mer på deg enn de andre. Og du klarte å bringe det menneskelige og det hverdagslige inn i politikken. Sånn blei du vår favorittpolitiker.

Også i de andre ungdomspartiene nyter du enorm respekt Kristin. Jeg veit om AUFere som gråt da du annonserte din avgang. I går oppdaga jeg at en del sentrale AUFere har laga en egen hashtag på twitter for å hylle deg i anledning landsmøtet. Jeg veit også at mange er livredde for hva Jens kan finne på den dagen du ikke lenger er der til å holde ham i øra… Du har vært et forbilde for mange, uavhengig av partipolitisk tilhørighet.

Når jeg om en del år ser tilbake vil jeg stolt kunne si at jeg meldte meg inn i SV under ledelsen av en av de tøffeste damene Norge har sett. Jeg vil nostalgisk mimre tilbake til den tida da Kristin Halvorsen var partileder, og valsa opp med alle mannfolk i dress. Jeg vil huske dama som med humor, varme og styrke vant en hel generasjon engasjerte ungdommer.

Jeg prøvde å finne et passende sitat å avslutte talen med. Som så mange ganger før kom jeg til å tenke på et av mine favorittsitater fra arbeiderrøsla. Og da jeg leste det, tenkte jeg at det kunne ha vært skrevet til deg Kristin. For hvem passer vel bedre til følgende beskrivelse?

Gi mig de brendende hjerter, som aldri gir tapt for tvil,
som aldri kan kues av mismot og trues av sorger til hvil,
men møter hver seier, hvert nederlag med det samme usårlige smil.

Takk for alt du har vært, er og kommer til å være for partiet Kristin. Takk for ditt brennende hjerte. Du er en helt!

Posted in Politikk | 1 Comment

Takk fitter, for friheten

Hate Sexism

I anledning stemmerettsjubileet og markeringene av at vi jenter har hatt stemmerett i hundre år vil jeg gjerne få komme med min personlige takketale.

Takk til alle kravstore kjerringer, megger og brautende bitcher.

Takk til dere som ble kalt barnemordere fordi dere ville gi kvinner muligheten til å bestemme over sin egen kropp. Takk til dere som fikk bilder av døde fostre i posten, men likevel aldri ga opp kampen for selvbestemt abort. Takket være dere har jeg et valg, hvis jeg skulle bli gravid.

Takk til alle “dårlige mødre”, dere som ble meldt til barnevernet fordi dere kjempa for barnehagene. Takket være dere kan kvinner ha både barn og karrière.

Takk til alle tøyter, vulgære og lause horer. Takk for at dere tok makt over deres egen seksualitet, at dere krevde p-piller og orgasmer. Takk til alle billige tøser, sædcontainere og sugerinner som har gjort det litt enklere for jenter å være kåte uten å skamme seg. 

Takk til alle fittekjerringer uten humor som har nekta å skjønne at seksuell trakassering bare er en artig spøk.

Takk til alle støgge traktorlesber som har gjort jenterolla litt mer romslig.

Takk til hver eneste jævla fitte og feministhore som har nekta å holde kjeft selv om hun har blitt trakassert, hetsa og trua.

Takket være dere lever jeg et litt friere liv.

| Leave a comment

En ubehagelig sannhet

Fattigdom

Det finnes fattigdom. Men ikke bare fattigdom som i “sultne barn i Afrika”. Det finnes også fattigdom i Norge. Både den beskjedne, usynlige fattigdommen du finner blant barna som aldri kan dra i bursdag eller være med på klassetur, og den åpne fattigdommen vi ser i Oslos gater.

Det finnes fattige mennesker i Norge. Det har det alltid gjort. I 2011 kom nyheten om at én av ti i Oslo er fattige. På Sagene vokser mer enn en femtedel av barna opp i fattigdom. Og som Don Martin rapper i låta Nielsen:

“Tøyen har vært Tøyen lik I hundre år
Det e’kke snakk om farge men om fattigdom og levekår
Fra de ble sendt fra nr. 13 bort til nr. 19
Har dette vært en by som deler seg omtrent på midten”

Denne usynlige fattigdommen har vi vært vant til. Kjipe tall i kjipe statistikker, ja. Men ikke noe vi trenger å forholde oss til i hverdagen. Det vi ikke ser har vi ikke vondt av.

Nå er det annerledes. For den andre fattigdommen, den synlige fattigdommen, har blitt større. Krisa i Europa har brakt den åpne fattigdommen nærmere. Antallet pappkrus og pappskilt på Karl Johan har blitt større. Og plutselig måtte vi diskutere tigging.

Tigging er ubehagelig fattigdom. Det er en fattigdom vi ikke kan glemme bort, fordi vi ser den hver dag. Mange syns det er ubehagelig å konfronteres med denne fattigdommen så direkte. Barna som gråter seg i søvn fordi foreldrene ikke har råd til fotballsko og medlemsskap i idrettsforeninga kan glemmes bort i statistikken. Det kan ikke de bedende  øynene bak pappkruset i Brugata.

Så tigging må på dagsorden. Det er et samfunnsproblem, det forsøpler byen. Og politikerne finner løsninger. Tiggeforbud. Tiggefrie soner. Forbud mot å sove ute. Som om det skulle hjelpe. Hva hjelper det hjemløse at vi forbyr dem å sove ute? Får de noe mer råd til bolig av den grunn? Forbud mot å sove ute. Som om hjemløse har noe alternativ.

Jeg skal fortelle dere en ubehagelig sannhet:

Det finnes fattige mennesker i Norge. Mennesker som er så fattige at de er hjemløse. Da har vi to alternativer: Vi kan 1) skaffe dem et sted å bo. 2) la dem sove der de finner ly. Men av en eller annen merkelig grunn later man som om det finnes et tredje alternativ; forbud mot å sove ute. Som om alle hjemløse skulle fordufte ved lovendring. Hjemløse må også være et sted. Det er det mange politikere synes å ha glemt.

Det samme gjelder tigging. Fattige mennesker må også spise. Om du ikke får noen jobb og ikke har rett til sosialhjelp, må du fortsatt ha mat. Du må ha penger. Om du ikke har andre muligheter til å skaffe deg inntekter, er tigging eneste alternativ. Om vi forbyr tigging, må disse menneskene fortsatt ha mat.

For det finnes fattige og hjemløse mennesker i Norge. Det er ubehagelig, men sant. Da er det fattigdommen vi må til livs, ikke menneskene.

| Leave a comment

“RACISM – A DISEASE”

Rasisme og fremmedfrykt har vært en økende tendens i Europa de siste årene. Dette gir ikke bare utslag i parlamentsvalg og økende hverdagsrasisme. Det viser seg også på Europas fotballtribuner.

Boateng against racism

Jeg elsker italiensk fotball, og følger AC Milan gjennom tykt og tynt. Men nettopp i italiensk fotball har en del fotballsupportere vist seg fra sin minst sjarmerende side denne sesongen.

I vinter spilte Milan en treningskamp borte mot Pro Patria. Kampen skulle være en vennskapskamp for å få opp stemninga før andre halvdel av sesongen satte i gang. Dessverre blei det sportslige totalt overskygga av en gjeng rasistiske idioter på tribuna. Kevin Prince Boateng, Urby Emanuelson, M’Baye Niang og Sulley Muntari blei utsatt for gjentatte rasistiske tilrop fra hjemmesupporterne, det som på engelsk heter “racial abuse”. Jeg savner et like hardt uttrykk på norsk. For det er nettopp det det er. Abuse. Unge gutter hetses for hudfargen sin. Niang hadde så vidt fylt 18 da kampen blei spilt. Hva gjør det med disse guttene å utsettes for denne typen hets?

Jeg ser for meg at det må være en enorm påkjenning. Jeg ville blitt sint, lei meg, såra. Før eller seinere må det bli for mye. Og for Boateng var dette dagen det kokte over. 25 minutter ut i kampen plukker han opp ballen, sparker den mot de rasistiske supporterne, river av seg trøya og går av banen. Det er ikke første gang en spiller går av banen på grunn av rasistisk hets. Det som er spesielt, er at de andre spillerne følger etter, slik at kampen må avbrytes. Milankampten Ambrosini instruerer spillerne til å bli med Boateng av bana. Dette er unikt. Og det er viktig fordi det viser solidaritet blant spillerne. Milanspillerne satte en ny standard i kampen mot fotballrasisme. Ja, det var bare en vennskapskamp. Likevel var dette enormt viktig symbolsk.

Hvorfor skriver jeg om dette nå, fire måneder etterpå?

Jo, fordi Milan gjennom hele vintersesongen har blitt utsatt for rasisme. I januar kjøpte vi Mario Balotelli, de fleste italienske fotballrasisters hatobjekt nummer én. I kamp etter kamp rapporteres det om rasistiske rop og apelyder mot spissen. Og i gårsdagens kamp mot Roma nådde det nye høyder. Speakeren trua flere ganger med at kampen ville bli avblåst hvis ropene ikke ga seg. Romakaptein og -legende Francesco Totti blei sendt bort til fansen for å be dem skjerpe seg. Til slutt gikk det så langt at kampen blei midlertidig stoppa. Til slutt fikk man supporterne til å holde kjeft, og kampen kunne fullføres.

Jeg blir forbanna når rasistiske idioter går så langt at man er nødt til å stoppe kamper. Men samtidig er det godt å se at fotballrasisme endelig tas på alvor. For rasisme i fotballen er gift. For det første går det utover fotballspillerne, som opplever hets og trakassering. For det andre kan det potensielt påvirke millioner av unge jenter og gutter som vokser opp med fotball. Om disse barna og ungdommene møter en idrett som tar rasisme på alvor eller en idrett som lukker øynene har enorm betydning. Én fotballhelt som står opp mot rasisme har mye større påvirkning enn hundre politikere.

Etter at han gikk av bana i kampen mot Pro Patria blei Boateng invitert til å snakke for FN på den internasjonale dagen mot rasisme. Han sammenligna rasisme med andre farlige og smittsomme sjukdommer, og sa følgende:

Stadiums can be places where people of different color come to support their teams or they can be seen as stagnant areas where healthy people will be infected by racism. We can’t allow this to happen before our very eyes. Football stadiums, like other places, are full of young people. If we don’t fight the stagnation, many of those who are healthy today, could become infected with one of the most dangerous diseases of our time.

Han fortsatte med å påpeke at idrettsutøvere som han selv har helt andre muligheter til å nå ut til folk i kampen mot rasisme:

Many sportsmen like myself and my team mates, artists and musicians all have unique chances and responsibilities to make themselves heard.
We have the possibility to reach the parts that political speeches will never reach.

History shows us how important the contributions of famous athletes can be. I can say that the fact that the president of the America shares my skin color, has something to do not only with Martin Luther King, but also Mohammed Ali.

Les hele innlegget her: http://www.acmilan.com/en/news/show/146606

Det er fantastisk at spillere som Boateng tar dette ansvaret. Men de kan ikke dra lasset aleine. Som supportere har vi også et ansvar. Uansett om jeg er på Briskeby og ser HamKam eller om jeg er på Bohemen og ser internasjonal fotball har jeg ansvar for å si fra hvis jeg hører rasisme.

Jeg har gått i utallige demonstrasjonstog mot rasisme. Taktfast har vi ropt “Kamp mot all rasisme; der du jobber, der du bor, og der du går på skole”. Vi burde legge til “og der du ser på fotball”.

Posted in Politikk, Politikkish, Sport | Leave a comment

Nok er nok

Oslo SU aksjonerer mot voldtekt

Noe av det farligste jeg og mine venninner gjør, er å være jenter.

Hvert år begås det mellom 8000 og 16 000 voldtekter i Norge. Rundt 18 000 kvinner utsettes hvert år for vold av noen som står dem nær.

Jeg kjenner jenter som har rømt fra voldtektsforsøk. Jeg kjenner jenter som har levd i voldelige forhold. Jeg kjenner jenter som har blitt voldtatt av noen de stolte på. Jeg kjenner jenter som har blitt voldtatt på fest. Jeg kjenner jenter som har blitt utsatt for incest.

Statistikken er ikke bare tall. Den er jenter vi kjenner og er glad i. Statistikken er noens venninner, søstre, kjærester, døtre og mødre.

Vi burde vært rasende. Vi burde rope ut at vi faen meg ikke finner oss i dette lenger. 18 000 av oss utsettes for vold av en vi kjenner hvert år. 18 000 venninner, søstre, kjærester, døtre og mødre. Minst 8000 voldtekter i året. 8000! Det er 154 voldtekter i uka. 22 voldtekter om dagen. I det likestilte Norge voldtas venninner, søstre, kjærester, døtre og mødre hver eneste dag.

Så hvorfor er vi ikke rasende? Hvorfor gjør vi ikke opprør, krever at noen tar ansvar og setter en stopper for dette?

Jeg tror det er fordi voldtekt stort sett ses på som et privat problem. En tragedie, ja. Men en tragedie som rammer deg som enkeltperson, ikke en tragedie som rammer samfunnet. Men 8000 voldtekter i året er ikke 8000 adskilte tragedier. Det er et samfunnsproblem! Det angår oss alle. Det angår alle jenter som får sin trygghet og frihet begrensa av frykten for voldtekt. Det angår alle jenter som ikke tør å gå aleine om kvelden. Det angår alle jenter som ikke tør danse på byen av frykt for å “by seg fram”.

Det angår alle gutter som har ei jente de bryr seg om. Ei venninne, ei søster, en kjæreste, ei mor eller ei datter. Det angår alle fordi det handler om hva slags samfunn vi lever i. Et samfunn der jenters kropp er fritt vilt, er ikke et godt samfunn.

Samfunnsproblemer må løses i fellesskap. Denne uka har SU aksjonsuke mot voldtekt. Det er vårt forsøk på å starte et folkeopprør mot voldtekt. Det er på tide å løfte kampen mot voldtekt opp på den politiske dagsorden. Det er nok prat nå. Det er på tide med handling!

Les mer om aksjonsuka her: http://www.su.no/du-og-su/nyheter/aksjonsuke-mot-voldtekt/

| 1 Comment

Jakten på et lag

Tippeligaen er i gang, og spenningen stiger i de tusen hjem. Det er nerver, drama, glede og drømmer som brister. Nye helter dukker opp. Det skapes minner. Tippeligaen er, på tross av sine mangler, noe av det morsomste jeg veit. Ulempen er at jeg heier på lag som ikke alltid er like gode til å holde seg i Tippeligaen. For tredje gang de siste ti åra er verken HamKam eller Start med på moroa. Så nå sitter jeg her. Tippeligaen er i gang, og jeg har ingen å heie på.  Jeg har funni ut at den beste måten å skape spenning for meg sjøl også denne sesongen, er å adoptere et lag. Og i og med at jeg har sett alt for mange amerikanske tv-serier, har jeg lært at den beste måten å ta vanskelige avgjørelser på, er å lage lister med for og mot. Så, here goes:

Brann 
 For: Partilederen er Brannsupporter. Han pleier å meine fornuftige ting på de fleste områder. Jeg kan allerede mange av sangene, og har tidligere spilt Brannsupporter i et teaterstykke, uten å få varige men. Brann har en gang fått en spiller utvist for å ha bomma på straffe med vilje. Det er ganske artig.
Mot: De er fra Bergen og de fleste supporterne er bergensere. Det kan bli slitsomt i lengden. Dessuten forbinder jeg Brann med Huseklepp. Det er et stort minus. Og de har hatt en tendens til å stikke av med storspillerne til HamKam. En brannsupporter blei for lenge sia arrestert for å angripe motstanderens keeper med paraply. Jeg er definitivt mot paraplyvold.

Fredrikstad 
For: Laget har en lang historie, og er et av landets eldste lag. I 1900 takka de nei til en britisk proffspiller som ville spille med dem. FFK ba ham dra hjem til Sarpsborg for å starte sitt eget lag, sånn at FFK kunne få en fast motstander innafor en rimelig reiseavstand. Det er litt artig å tenke på i dag. Jeg lurer på om de innimellom har angra på det i ettertid.
Mot:  De er fra Østfold. Jeg kjenner ingen i Oslo som heier på Fredrikstad, så jeg kommer ikke til å ha noen å se kamp med. En av de tidligste kapteinene deres pleide å spille med rødt silkeskjerf rundt livet. Magebelte hører ikke hjemme på en fotballbane!

Haugesund
For: De har artig logo. Det er kult at det dukker opp flere vestlandslag som kan utfordre Brann og Viking.
Mot: De er et ganske kjedelig lag. Dessuten er du passe kjip hvis du slår sammen de to laga “Haugar” og “Djerv”, for å så kalle det nye laget noe så kjedelig som “Haugesund”. De har starta eget aksjeselskap, noe som automatisk gjør meg skeptisk.

Hønefoss 
For: De er nyopprykka. Jeg liker underdogs (sa HamKamsupporteren…). Man må like et lag som har hatt navn som “Fossekallen”, “Liv/Fossekallen” og “Hønefoss”. Dessuten spiller de i hvitt, grønt og svart. Det er jeg vant til, så det er lett å huske hvem jeg skal heie på.
Mot: De er en av grunnene til at HamKam ikke spiller i Tippeligaen i år. Møkkalag.

Lillestrøm 
For: Jeg har bodd på Jessheim, så jeg kan kanskje klare å hente fram noen lokalpatrotiske følelser. Kanarifansen har trommer, og jeg kan bli med Andreas på kamp for å etterpå stikke på Martins og sloss. Og de har signa Petter Vaagan Moen. Lillestrøm gikk tidligere under navnet “Mafialaget”.
Mot: Jeg har bodd på Jessheim, og overlevde på mirakuløst vis… Usikker på om jeg er klar for en ny runde med “Drekke, pule, spy og sloss – Lillestrøm, det er oss”. De har tette bånd til Ivar Hoff. Man bør ikke være enig med Ivar Hoff.

Molde 
For: Ole Gunnar Solskjær. Dessuten ville det være en åpen krigserklæring til mine tre kompiser fra Ålesund. Først og fremst Olav Magnus Linge. Etter at Ålesund sendte HamKam ned for noen år siden, hadde det vært en fin revansj. Da klubben blei stifta het den “International”, noe som er passe ambisiøst.
Mot: Magne Hoseth. Dessuten kan man ikke begynne å heie på de som vant i fjor. Er jo ikke medgangssupporter.

Odd Grenland 
For: Jeg kunne holdt han ene kompisen min som er Oddsupporter med selskap. Odd er oppkalt etter en figur i en roman, noe som er litt artig. Odd klarte en gang  å protestere seg til en ny dommer midt i en NM-finale ved å nekte å spille videre med den gamle dommeren. Det er ganske kick-ass. (De fikk også starte andre omgang på nytt, og annulert det ene målet til motstanderne).
Mot: Hvor gøy er det å heie på et lag som aldri gjør noe mer spennende enn å havne midt på tabellen? Er det egentlig noen som bryr seg om Odd?

Rosenborg 

For: Stolte tradisjoner. Jeg kan mange av sangene allerede. Talsmannen til supporterne er SVer.
Mot: Det blir for enkelt. Har man vokst opp med totaldominerende RBK er det ikke mulig å bare plutselig begynne å heie på dem. Igjen, man er da ikke medgangssupporter. Dessuten snakker de fortsatt om da de slo Milan. Det hadde blitt irriterende i lengden.

Sandnes Ulf
For: Artig navn og artige drakter.  Alle vennene mine fra Stavanger snakker konstant dritt om Sandnes, noe som trigger “Djevelens advokat”-genet mitt. Dessuten er de nyopprykka.
Mot:  De er den andre grunnen til at HamKam også i år har den fineste stadion i 1.divisjon. Dessuten bor jeg sammen med to rogalendinger som sokner til Stavanger, og jeg er litt redd for konsekvensene av å ikke heie på Viking. Vil ikke yppe til krangel i heimen i og med at de er i flertall.

Sogndal 
For: Stao no pao er en av mine favoritter blant norske fotballåter. Dialekta er knall, og de har per dags dato tre spillere med etternavnet Flo i spillerstallen. I tillegg til Tore André er nevøene til Håvard Flo og Jostein Flo på laget. Og Håvard Flo er assistenttrener. Det er bare for bra. De er en av få klubber som har nettside på nynorsk.
Mot: Tone Damli Aaberge er Sogndalsupporter. Og dessverre har jeg ingen forbindelser til området i det hele tatt, så det kan være vanskelig å til no særlig følelser.

Stabæk
For: Petter Belsvik. Vi heia litt på Stabæk da Petter spilte der. Han er tross alt lillehammering, og folka mine kjenner ham. Og vi heia veldig på ham da han prøvde å bli toppscorer. Stabæk har også fine drakter.
Mot: Er det i det hele tatt noen som ikke er fra Bærum som kan heie på Stabæk? Jeg kommer til å passe veldig dårlig inn blant supporterne. Og er det mulig å heie på et lag som spiller på Telenor Arena? (Har fått opplyst at Stabæk har måttet flytte tilbake til Nadderud. Ikke at det gjør noen forskjell)

Strømsgodset 
For: Jeg liker navnet. Og André Bergdølmo, min store fotballforelskelse avslutta spillerkarrieren sin der. Ellers er det vel ikke så mye spennende å si om klubben.
Mot:  De er fra Drammen. Og et litt kjedelig lag. Dessuten har de tydeligvis dårlig sikkerhet på tribunene sine.

Tromsø 
For: Nord-Norge trenger et topplag. De pleide å ha en spiss som het Moldskred (/målskred/) til etternavn. Konge navn på en spiss, kunne vært henta rett ut av Andeby.
Mot: Jeg forbinder Tromsø med jålebukken Gamst Pedersen. Dessuten kommer alle supporterne til å hate meg fordi jeg er søring.

Viking 
For: Den første drakta til Viking besto av hvit trøye, hvite bukser, skjerf og grønn kalott. Hvis ikke det er stil, veit ikke jeg! Og da laget begynte å spille i 1899 brukte de (uten å vite det sjøl) en rugbyball i stede for fotball. Du skal være ganske dedikert for å holde ut å spille fotball med en rugbyball.
Mot: Vikingsangen til Kjartan Salvesen er tortur for øra. Dessuten framstår Vikingsupporterne som litt sutrete. Men det kan hende det bare er dialekta. Dessuten pleier jeg og Mimir Kristjansson å heie på ulike lag, og den tradisjonene bør ikke brytes.

Vålerenga
For: Jeg liker å henge på Bohemen. Jeg bor nå en gang i Oslo, og kan opparbeide meg en viss lokalpatriotisme til Enga. De gjør en del bra ting for kidsa på Oslo Øst og har en lang tradisjon for lokalt engasjement. Vålerenga Kjerke er en nydelig sang. Klubben blei starta på et kassesnekkeri, noe som høres trivelig ut.
Mot: Morten Berre. HamKamsupportere hater Enga. Klanen pleier å synge at alle på Hamar har samme bestefar, og de er altfor bygdefiendtlige. Det er også mulig jeg blir gjort arveløs hvis jeg begynner å heie på Vålerenga.

Aalesund 
For: De skiller seg tydelig ut når det gjelder draktfarger. Vår kjære SU-leder er fra Aalesund, så en god Aalesundsesong betyr god stemning i ledelsen i SU.
Mot: De trenes av norsk fotballs minst sympatiske mann. Draktene er skikkelig, skikkelig stygge. Det er umulig å kle den fargekomboen! Det er deres skyld at HamKam rykka ned i 2008.  Jeg forbinder dem med Riise-brødrene. Og nok en gang, Kjetil Rekdal…!

Basert på hvilke lag jeg har minst mot, er både Sogndal, Odd Grenland og Tromsø gode kandidater. Men mangelen på følelser tilknytta lagene gjør det vanskelig å velge dem.

Etter nøye overveielse har jeg kommi fram til at jeg velger meg Vålerenga. Jeg liker prinsippet om å heie på laget der du bor, og jeg har tross alt bodd på østkanten siden 2009. Og jeg har tenkt til å bo her en god stund til. I tillegg er Vålerenga det laget som kan gjøre flest av folka rundt meg glad, og det blir god stemning på Bohemen når de vinner.

Så herved adopterer jeg Vålerenga for denne sesongen. Det kommer til å gjøre litt vondt, men jeg får bite tenna sammen. Og nynne litt på Vålerenga Kjerke neste tippeligarunde.

PS: Hypp på flere artige funfacts om norsk fotball? Skaff deg boka “Vi er best i verden! Norsk fotballs historie – uten alt det kjedelige” av Thomas Aune og Aleksander Schau. Vanvittig morsom lesning! Og sjekk ut bloggen http://blogg.tv2.no/thomasaune/

Posted in Sport | 1 Comment

Det heter klasseskille

Sommeren 2009 flytta jeg til Oslo. Og fikk for første gang virkelig se fattigdom og klasseskiller i Norge. Jeg havna på Sagene. Sagene er en hyggelig bydel, og jeg trivdes. Men hvis man er litt oppmerksom på folk rundt seg, oppdager man fort at det er en sliten bydel med mange slitne folk. Sagene er bydelen der mer enn en femtedel av barna vokser opp i fattigdom. Bydelen med flest kommunale boliger og flest sosialklienter. Bydelen der mannfolka har den laveste forventa levealderen i hele byen.

Etter hvert flytta jeg nedover mot sentrum, og bor nå i et område som er enda mer slitent. Jeg bor i den delen av Oslo der tiggerne hviler ut på kvelden, =Osloselgere er mer vanlige enn menn i dress og der den nærmeste puben har gjester fra 10.00 om morgenen. Ikke at jeg har noe mot at folk går på pub. Men de gubbene som sitter på puben hele dagen sitter der sannsynligvis fordi de ikke har en jobb å gå til. Eller fordi de har hatt et så hardt arbeidsliv at kroppen ikke lenger orker.

Sommeren 2010 jobba jeg som bussguide, og blei plutselig kjent med vestkanten. Det var som å komme til en annen by. Store villaer, pene hager og ikke en eneste tigger. Jeg måtte bruke en del energi på å forklare turistene at husene vi kjørte forbi på vei til Holmenkollen ikke var små hoteller. De hadde vanskelig for å forstå at dette var private bolighus. For de fleste av oss er det lett å oppdage de store forskjellene mellom Oslo Øst og Holmenkollen. Og i motsetning til Høyre, ser vi også at disse forskjellene ikke er tilfeldige.

Når Høyre blir bedt om å kommentere de enorme forskjellene i Oslo, snakker de aldri om klasse. De peker på ”en rekke ulike faktorer som påvirker levekårene i de ulike delene av byen”. Fabian Stang har sagt at dette handler om livsstil, ikke økonomi, og at østkantfolk må gå mer på tur. Det snakkes om at ulike faktorer som inntektsnivå, utdanning, sysselsetting og type arbeid man har spiller inn og skaper forskjeller. Men ingen vil kalle dette det det egentlig er. Klasseskiller. Oslo er en klassedelt by. Man kan ha så mange bydelssatsninger man bare vil, men inntil man innrømmer at det handler om klasse, vil man aldri klare å gjøre noe med de store forskjellene. Det handler ikke først og fremst om hvor folk bor. Man kan gjøre det hippere å bo på Sagene og øke bydelens levevilkårsscore ved at unge nyutdanna folk kommer flyttende fordi det er et kult sted å bo. Men det gjør ikke de fattige barna der mindre fattige. De vil fortsatt føle klasseskillet på kroppen.

Det er klasse som gjør at det å være sosialklient går i arv. Det er klasse som gjør at hvor mye utdanning du tar henger sammen med hvor mye utdanning foreldra dine hadde. Og det er klasse som gjør at forventa levealder ikke først og fremst henger sammen med hvor du bor, men hva du jobber med og hvor mye du tjener. Jobber du som renholder eller hjelpepleier er sjansen for å bli ufør mye større enn om du tjener penga dine på eiendomsspekulasjon. En arkitekt kan forvente å leve nesten ti år lenger enn en renholder.

Er du direktør med fet inntekt og solid formue, kan du velge fritt hvor i byen du vil bo. Du kan velge å kjøpe deg en pen enebolig med utsikt over Oslofjorden og kort vei til Nordmarka. Er du alenemor med deltidsstilling har du ikke den samme valgfriheten. Du kan ikke velge å bosette deg på vestkanten, fordi du rett og slett ikke har råd. Du finner deg heller en billig leilighet på østkanten. Slik fortsetter Oslo å være en klassedelt by.

Det snakkes mye om det skadelige ved at folk med minoritetsbakgrunn bosetter seg i de samme områdene. Man advarer mot ghettofisering i Groruddalen. Men ingen ser på det som skadelig at rike, hvite mennesker også bor i sine egne deler av byen. Ingen snakker om Holmenkollen som en ghetto. Selv om folka i åsen faktisk har et valg. Innvandrerfamilien med lav inntekt må bosette seg der de har råd. Direktøren velger selv hvor han bor. Det er Holmenkollen som er den virkelige ghettoen, fordi det bare er mennesker med en bestemt klassebakgrunn som har muligheten til å bo der.

Oslo er ikke en etnisk delt by. Oslo er en klassedelt by. Det er ikke livsstil som bestemmer levekåra i de ulike bydelene. Det er klassebakgrunn. Det er ikke fordi den hardtarbeidende alenemora fra Sagene bor på Sagene at barna hennes vokser opp i fattigdom. Det er fordi hun er en del av en arbeiderklasse som jobber knallhardt uten å få skikkelig betalt. Klassebakgrunn er fortsatt avgjørende for hvordan du klarer deg i livet, og avstanden mellom de rikeste og de fattigste øker. Høyre klarer ikke å få bukt med forskjellene i Oslo fordi de nekter å se problemet i øya. Kampen mot forskjellene i Oslo er klassekamp. Det er på tide å si det som det er.

Posted in Politikk | 6 Comments