En ubehagelig sannhet

Fattigdom

Det finnes fattigdom. Men ikke bare fattigdom som i “sultne barn i Afrika”. Det finnes også fattigdom i Norge. Både den beskjedne, usynlige fattigdommen du finner blant barna som aldri kan dra i bursdag eller være med på klassetur, og den åpne fattigdommen vi ser i Oslos gater.

Det finnes fattige mennesker i Norge. Det har det alltid gjort. I 2011 kom nyheten om at én av ti i Oslo er fattige. På Sagene vokser mer enn en femtedel av barna opp i fattigdom. Og som Don Martin rapper i låta Nielsen:

“Tøyen har vært Tøyen lik I hundre år
Det e’kke snakk om farge men om fattigdom og levekår
Fra de ble sendt fra nr. 13 bort til nr. 19
Har dette vært en by som deler seg omtrent på midten”

Denne usynlige fattigdommen har vi vært vant til. Kjipe tall i kjipe statistikker, ja. Men ikke noe vi trenger å forholde oss til i hverdagen. Det vi ikke ser har vi ikke vondt av.

Nå er det annerledes. For den andre fattigdommen, den synlige fattigdommen, har blitt større. Krisa i Europa har brakt den åpne fattigdommen nærmere. Antallet pappkrus og pappskilt på Karl Johan har blitt større. Og plutselig måtte vi diskutere tigging.

Tigging er ubehagelig fattigdom. Det er en fattigdom vi ikke kan glemme bort, fordi vi ser den hver dag. Mange syns det er ubehagelig å konfronteres med denne fattigdommen så direkte. Barna som gråter seg i søvn fordi foreldrene ikke har råd til fotballsko og medlemsskap i idrettsforeninga kan glemmes bort i statistikken. Det kan ikke de bedende  øynene bak pappkruset i Brugata.

Så tigging må på dagsorden. Det er et samfunnsproblem, det forsøpler byen. Og politikerne finner løsninger. Tiggeforbud. Tiggefrie soner. Forbud mot å sove ute. Som om det skulle hjelpe. Hva hjelper det hjemløse at vi forbyr dem å sove ute? Får de noe mer råd til bolig av den grunn? Forbud mot å sove ute. Som om hjemløse har noe alternativ.

Jeg skal fortelle dere en ubehagelig sannhet:

Det finnes fattige mennesker i Norge. Mennesker som er så fattige at de er hjemløse. Da har vi to alternativer: Vi kan 1) skaffe dem et sted å bo. 2) la dem sove der de finner ly. Men av en eller annen merkelig grunn later man som om det finnes et tredje alternativ; forbud mot å sove ute. Som om alle hjemløse skulle fordufte ved lovendring. Hjemløse må også være et sted. Det er det mange politikere synes å ha glemt.

Det samme gjelder tigging. Fattige mennesker må også spise. Om du ikke får noen jobb og ikke har rett til sosialhjelp, må du fortsatt ha mat. Du må ha penger. Om du ikke har andre muligheter til å skaffe deg inntekter, er tigging eneste alternativ. Om vi forbyr tigging, må disse menneskene fortsatt ha mat.

For det finnes fattige og hjemløse mennesker i Norge. Det er ubehagelig, men sant. Da er det fattigdommen vi må til livs, ikke menneskene.

Advertisements

About minafb

Jeg heter Mina, kjem fra Lillehammer og bruker tida mi på å kjempe for sosialisme og feminisme.
This entry was posted in Uncategorized. Bookmark the permalink.

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s